Myter om kredittscore

Kredittscore er et tema folk snakker om med stor sikkerhet og lite grunnlag. Det er ikke rart. Tallet er tilgjengelig nok til at alle kan se sitt eget, og lukket nok til at ingen kan kontrollere en påstand om hvordan det blir til.

Resultatet er en flora av råd som høres fornuftige ut. Noen av dem er ufarlige. Andre får folk til å la være å sjekke egne opplysninger, betale for tjenester som ikke kan levere, eller vente på noe som aldri kommer til å skje.

Mytene under handler om tallet. De som handler om selve beslutningen — hvem som må begrunne hva, og hva forskriften krever — står i ti myter om kredittvurdering.

«Det finnes én norsk kredittscore»

Det gjør det ikke. Fem foretak vurderer privatpersoner i Norge, og hvert av dem har egen modell, egne innmeldingsavtaler, egen oppdateringstakt og egen skala.

Ingen lov fastsetter hvordan en score skal regnes ut eller hvordan den skal presenteres. Skalaen legges på helt til slutt, og den er foretakets eget valg. Derfor kan to foretak mene omtrent det samme om deg og likevel vise tall som ser helt forskjellige ut — og derfor finnes det ingen omregningsnøkkel mellom dem. Hele mekanikken står i hvorfor du har ulik score hos ulike byråer.

«Å sjekke min egen score trekker den ned»

Nei. Å hente innsyn i egne opplysninger påvirker ingenting, og antall oppslag inngår ikke som en negativ faktor i norske modeller.

Denne myten er den mest skadelige av alle, fordi den får folk til å gjøre det motsatte av hva de burde. Innsyn er gratis, det kan gjøres så ofte du vil, og det er den eneste måten å oppdage feil på før en kreditor gjør det. Nyansene — blant annet hva mange innvilgede kreditter på kort tid faktisk koster deg — står i påvirker det scoren at jeg blir kredittsjekket.

«Scoren kan kjøpes bedre»

Det finnes tjenester som tar betalt for å «fikse» eller «heve» et tall. De bygger på en misforståelse av hvordan tallet blir til.

En score er en utregning av registrerte opplysninger. Den eneste veien til et annet tall går gjennom å endre opplysningene, og det kan bare skje på to måter: uriktige opplysninger rettes, eller krav gjøres opp. Begge deler kan du gjøre selv, gratis. Ingen utenforstående har adgang til å endre det som står registrert om deg.

«Byrået kan slette en korrekt opplysning hvis jeg ber pent»

Nei, og det er verdt å skille skarpt mellom to helt ulike krav.

Du har rett til å kreve retting av uriktige opplysninger, og det er en reell og ofte undervurdert rettighet. Er en registrering feil, hører den ikke hjemme der, og foretaket skal rette den. Slik formulerer du kravet: feil i kredittopplysningene.

Du har derimot ingen rett til å få slettet en korrekt opplysning før fristene gjør den ubrukelig. Til gjengjeld er fristene ganske vennlige: registreringen skal slutte å brukes straks kravet er gjort opp, og opplysninger kan uansett som hovedregel ikke brukes lenger enn fire år fra registrering.

«Scoren følger meg for livet»

Den følger deg ikke engang til neste uke, i den forstand folk mener.

Det finnes ikke noe lagret tall som ligger og venter i en skuff. Scoren regnes ut på nytt hver gang noen spør, på grunnlag av opplysningene som finnes akkurat da. Endrer opplysningene seg, endrer tallet seg.

Livsfaser flytter det også. Et lavt tall i tjueårene skyldes som regel mangel på materiale, ikke dårlig oppførsel, og det ordner seg av seg selv med tid — på samme måte som gjeldsgraden faller av seg selv i nedbetalingsfasen, uten at du har gjort noe klokt.

«Jeg lever kontant, så jeg har god score»

Dette er kanskje den mest urettferdige delen av hele ordningen, og den fortjener å sies rett ut: Norge har ikke noe register over at folk betaler.

Ingen registrerer at strømregningen kom på forfall i elleve år på rad, eller at kredittkortet gjøres opp hver måned. Det som registreres, er krav som har vært gjennom inkasso og rettslige skritt, og offentlige tvangsforretninger. En plettfri kontantøkonomi etterlater seg derfor ingen spor som kan gi uttelling — bakgrunnen står i betalingshistorikken din.

Det motsatte er også sant: å ha ingen registrerte engasjementer er ikke en fordel i seg selv, fordi det gir modellen lite å måle på.

«Ektefellens dårlige score smitter over på min»

Nei. En kredittopplysning gjelder én person, identifisert med fødselsnummer. En annens anmerkninger, gjeld eller score inngår ikke i din.

Men to unntak er verdt å kjenne:

• Felles gjeld er din gjeld. Er dere begge parter i lånet, hefter du for din angitte del, og den teller i din vurdering. Det samme gjelder kausjon du har stilt.
• Livsoppholdet beregnes for husstanden. Søker du alene, er det din inntekt og din gjeld som teller, men kreditor regner ut hva husholdningen din trenger å leve for. Skillet er gjennomgått i husholdningens samlede økonomi.

«Banken ser saldoen på brukskontoen min»

Ikke gjennom kredittopplysningen. Norske kredittopplysninger inneholder ikke kontoutskrifter, saldoer eller kjøpshistorikk, og de kan heller ikke inneholde helseopplysninger, etnisitet, religion, politisk oppfatning, seksuell orientering, fagforeningsmedlemskap eller straffedommer.

To presiseringer hører med. Er du kunde i banken fra før, ser banken naturligvis sine egne konti — det er ikke en kredittopplysning, det er kundeforholdet ditt. Og søker du om lån, kan kreditor be deg om å legge frem dokumentasjon. Det er noe du velger å levere, ikke noe som hentes ut om deg. Hele listen over hva som faller utenfor, står i dette teller ikke i kredittvurderingen.

«Lav score betyr at jeg står på en svarteliste»

Det finnes ingen offisiell svarteliste i Norge. Det finnes registre med bestemte opplysningstyper, med frister, varslingsplikter og rettigheter knyttet til seg — og det finnes modeller som regner på dem.

Forskjellen er ikke bare språklig. En liste ville vært noe man ble satt på og tatt av. Et register er noe som følger regler du kan lese, og som du har rett til innsyn i, rett til å kreve retting av, og rett til å sperre for utlevering gjennom en frivillig kredittsperre.

«Lav score er det samme som betalingsanmerkning»

De to blandes sammen hele tiden, og det gir feil handling.

En anmerkning er en registrert opplysning om et krav som har vært gjennom inkasso og rettslige skritt. Scoren er en utregning som blant annet tar hensyn til om det finnes en slik opplysning.

De aller fleste som er misfornøyd med tallet sitt, har ingen anmerkninger i det hele tatt. Forklaringen ligger da et helt annet sted — i tynn historikk, i forholdet mellom gjeld og inntekt, i ubrukte rammer eller i gamle roller i foretak. Og grepene er tilsvarende andre.

«Får jeg opp scoren, får jeg lånet»

Til slutt myten som får folk til å bruke kreftene sine feil.

Ved lån gjelder utlånsforskriften uansett hvor sterkt tallet er. Overstiger samlet gjeld fem ganger årsinntekt, skal banken si nei. Går betjeningsevnen i minus når renten testes tre prosentpoeng opp — og aldri lavere enn sju prosent — skal banken si nei. I tillegg har hver kreditor egne policyregler som gir avslag uavhengig av score.

Jo større beløpet er, desto mindre betyr altså tallet, fordi regnestykkene overtar. Det er motsatt av hva de fleste tror, og det er grunnen til at «bedre score» sjelden er riktig prosjekt for en som skal kjøpe bolig. Riktig prosjekt er som regel lavere gjeld, færre rammer og bedre dokumentert inntekt — og de tingene løfter tallet på kjøpet.