Hvem gjør egentlig kredittvurderingen?

«De har lagt meg inn i et register.» «Byrået har gitt meg avslag.» «Det står noe om meg som jeg ikke får rettet.» Setningene går igjen i telefonene til gjeldsrådgivere over hele landet, og de har det til felles at de peker på feil aktør.

I en kredittvurdering er det minst tre parter inne i bildet, og bare én av dem kan si ja eller nei til deg. De to andre leverer opplysninger. Får du tak i hvem som gjør hva, blir det også klart hvor du skal henvende deg når noe er galt, og hvorfor et avslag ett sted ikke betyr avslag alle steder.

Plikten ligger hos den som skal låne deg penger

Loven henvender seg ikke til registrene. Den henvender seg til kredittyteren.

Kredittyteren er banken, finansieringsselskapet, teleselskapet eller strømleverandøren. Det er den som skal foreta vurderingen, den som svarer for at den er grundig nok, og den som bærer følgene hvis den ikke er det. Loven sier også at kredittyteren om nødvendig skal innhente opplysninger fra gjeldsinformasjonsforetak, fra kunden selv, fra relevante databasesøk eller fra andre relevante kilder. Innhentingen er altså et middel kreditor bruker, ikke en tjeneste kreditor kjøper for å slippe ansvaret.

Det betyr noe helt konkret for deg: klager du på selve avgjørelsen, klager du til kreditor. Ingen andre kan omgjøre den.

En femte aktør dukker opp først når noe har gått galt. Blir en regning stående ubetalt og går til inkasso, er det inkassoforetaket som melder saken videre til et kredittopplysningsforetak, og bare når vilkårene i kredittopplysningsloven er oppfylt. Kreditoren du skyldte pengene, registrerer ingenting selv, og banken du senere søker lån hos, registrerer heller ingenting om deg. Den leser bare det andre har lagt inn.

Kredittopplysningsforetaket selger opplysninger, ikke avgjørelser

Et kredittopplysningsforetak samler inn, systematiserer og utleverer opplysninger om økonomien din, og setter som regel også et scoretall. Det gjør det på oppdrag, mot betaling, og det har ingen mening om deg.

Foretaket kan verken innvilge eller avslå noe. Det kan ikke «legge deg inn på en liste» heller, for noen offisiell svarteliste finnes ikke. Det foretaket har, er en samling opplysninger fra offentlige registre og fra inkassoforetak, og et tall regnet ut på grunnlag av dem.

Til gjengjeld er det her du skal henvende deg når selve opplysningen er feil. Retting og sletting kreves hos foretaket som har registrert opplysningen, og fører det ikke frem, går klagen til Datatilsynet. De fem foretakene som vurderer privatpersoner i Norge, og de fire som bare vurderer foretak, er presentert i oversikten over kredittopplysningsbyråene.

Gjeldsinformasjonsforetakene gjør bare én ting

De to gjeldsinformasjonsforetakene, Gjeldsregisteret AS og Norsk Gjeldsinformasjon AS, er noe annet igjen. De har hjemmel i gjeldsinformasjonsloven, og de viser én ting: den usikrede gjelden din, i sanntid. Forbrukslån, kredittkort og rammekreditter, med både saldo og innvilget ramme.

De setter ingen score, de vurderer ingenting, og de har ingen mening om betalingsviljen din. De er en fasit over hvor mye usikret kreditt som står i navnet ditt akkurat nå. Hva registrene inneholder og ikke inneholder, er utdypet i artikkelen om gjeldsregistrene.

Rollekartet på én side

Derfor svarer to banker ulikt på samme person

Når rollene er på plass, gir det seg selv at samme opplysninger kan gi ulikt svar. Forskriftskravene er like overalt, men resten er ikke det.

Bankene bruker ulike kredittopplysningsforetak, og foretakene har ulike modeller og delvis ulike opplysninger. De har egne interne modeller i tillegg, bygget på sine egne kunder. De har hver sin kredittstrategi med egne harde nei, som ingen forskrift pålegger dem. Og de disponerer selv fleksibilitetskvoten sin, som lar dem innvilge en viss andel lån per kvartal utenfor de vanlige kravene.

Kreditorene vurderer heller ikke den samme risikoen. En strømleverandør risikerer et par tusen kroner i ubetalte fakturaer og nøyer seg med å sjekke om det finnes anmerkninger. En bank som skal binde seg i tretti år, regner på alt. Samme person kan derfor bli vurdert som helt trygg av den ene og for usikker av den andre, uten at noen av dem tar feil.

Er du eksisterende kunde med lønnskonto og sparing over flere år, har banken din noe ingen andre har: din faktiske betalingshistorikk hos dem. Det er ofte forklaringen på at akkurat den banken sier ja der andre sier nei. Om det er verdt å prøve et annet sted, og når du heller bør endre selve saken, er tema i bør du prøve en annen bank.

I butikken formidler selgeren, et annet selskap vurderer

Du står i møbelbutikken og får tilbud om å dele opp betalingen. Selgeren fyller ut skjemaet på skjermen sin, og etter et halvt minutt sier hun ja eller beklager. Det er lett å tro at butikken avgjorde det.

Det gjorde den ikke. Butikken formidler en kredittavtale på vegne av et finansieringsselskap, og det er finansieringsselskapet som er kredittyter, som gjør vurderingen og som får pengene dine de neste tolv månedene. Butikken har en avtale om formidling, og tjener på salget.

Konsekvensene er praktiske. Klager du på kreditten, hjelper det ikke å ringe butikken. Kreditten blir stående som en ramme i navnet ditt også etter at sofaen er nedbetalt, og den følger med inn i neste kredittvurdering. Og en reklamasjon på varen er en sak mot butikken, mens fakturaen løper hos noen andre. Hvordan disse avtalene fungerer, står i artikkelen om delbetaling og «kjøp nå, betal senere».

Hvem du henvender deg til når noe er galt

Rekkefølgen betyr noe. Klageorganene behandler som hovedregel ikke en sak før du har tatt den opp med motparten selv og fått et svar. Hvem som fører tilsyn med hva, og hva de enkelte organene kan og ikke kan gjøre, står i tilsyn og klageorganer.

Hva selve vurderingen består av fra ende til annen, finner du i hva en kredittvurdering er.