Ti myter om kredittvurdering

Feilinformasjon om kredittvurdering er sjelden ondsinnet. Den oppstår fordi noen gjettet én gang på et forum, fordi en engelskspråklig artikkel ble oversatt uten at systemet bak fulgte med, eller fordi en regel var riktig for femten år siden.

Problemet er at mytene får folk til å gjøre feil ting. De søker der de ikke burde, de venter i fire år på noe som kunne vært ordnet på en uke, eller de bruker timevis på å kreve et svar de ikke har rett på. Under står de ti seigeste, hver med påstanden slik den vanligvis lyder og regelen som faktisk gjelder.

Myte 1: «Det finnes lån uten kredittvurdering»

Uttrykket gir treff i søkemotoren, og det gir treff i annonser. Det gir ikke treff i loven.

Plikten er unntaksfri, og den gjelder like fullt for 3 000 kroner i delbetaling som for tre millioner i boliglån. En kredittyter som gir deg penger uten å vurdere deg, bryter loven — og taper på det: da kan tapsbegrensningsplikten ikke gjøres gjeldende til ulempe for deg, og du kan i stedet kreve markedsrente.

Det som finnes, er forenklede vurderinger. En liten avtale utløser færre oppslag og går unna på sekunder. Men noe blir alltid sjekket, og hele kjeden fra søknad til svar er den samme.

Myte 2: «Banken må fortelle meg hvorfor jeg fikk nei»

Dette er den myten som skaper mest bortkastet tid. Folk ringer, ber om begrunnelse, blir avvist, og tror de har møtt en vrang saksbehandler.

Det du har krav på, er smalt, men ikke ingenting. Bygger avslaget på automatisert behandling, skal kreditor uten ugrunnet opphold varsle deg om avslaget og om det bygger på databasesøk, og du skal samtidig få resultatet av søket og nærmere opplysninger om databasen. Det er ofte nok til at du finner årsaken selv. Hvordan du ber om akkurat det du har rett på, uten å be om noe kreditor har lov til å nekte deg, står i hva du kan kreve etter et avslag.

Myte 3: «De må ha samtykke fra meg for å sjekke meg»

Avkryssingsboksen i søknaden gir inntrykk av at du gir tillatelse. Det gjør du ikke, og hvis du hadde trukket den tilbake, ville det ikke stanset noe.

Kredittopplysningsloven bygger ikke på samtykke, men på saklig behov: opplysninger om deg kan bare utleveres til mottakere som har saklig behov i forbindelse med vurdering av kredittevne. Vilkåret er strengt på en annen måte enn samtykke — det holder ikke at du har sagt ja, det må faktisk foreligge en kredittsituasjon. Naboen får ikke slå deg opp selv om du skulle be ham om det.

Skillet har en praktisk konsekvens: du kan ikke stanse et enkeltoppslag ved å nekte, men du kan sette en frivillig kredittsperre som stanser utlevering helt. Hvem som har lov til å kredittvurdere deg går gjennom hvor grensen går.

Myte 4: «Banken regner med renten jeg blir tilbudt»

Nei. Banken regner med en rente du kanskje aldri kommer til å betale.

Halve myten er lett å korrigere: de fleste har hørt om påslaget på tre prosentpoeng. Den andre halvparten glemmes nesten overalt. Gulvet på sju prosent betyr at banken aldri regner med lavere rente enn sju prosent, uansett hvor billig tilbudet ditt er. Får du 3,90 prosent, regner banken med 7,00 — ikke 6,90.

Regnestykket, med tabell over når gulvet slår inn, står i stresstesten på tre prosentpoeng.

Myte 5: «Kortet jeg aldri bruker, betyr ingenting»

Det betyr like mye som om det var trukket helt opp. Utlånsforskriften § 5 andre ledd sier at det for rammekreditter skal legges til grunn full utnyttelse av kundens samlede rammer.

Kredittkortet med 90 000 kroner i ramme, som ligger urørt i skuffen, behandles altså som 90 000 kroner i gjeld — både i gjeldsgraden og i betjeningsevnen, og med stressrenten, ikke med kortets egen rente. Rammene er synlige for banken i sanntid gjennom gjeldsregistrene, så det hjelper ikke å la være å nevne dem.

Hva rammene faktisk koster deg i låneramme, er regnet ut i usikret gjeld og rammekreditter.

Myte 6: «Har jeg nok egenkapital, går resten seg til»

Egenkapital er nødvendig, men den kan ikke bære søknaden alene. Finansavtaleloven § 5-4 andre ledd sier uttrykkelig at tilstrekkelig kredittevne ikke utelukkende kan begrunnes med verdien av sikkerheten, heller ikke med en anslått fremtidig verdi. Unntaket er smalt: boliglån som skal finansiere renovering eller oppføring av bolig.

Betjeningsevnen må stå på egne ben. Det er derfor kombinasjonen «stor arv, liten inntekt» oftere gir avslag enn folk venter.

En beslektet felle rammer borettslagskjøpere: fellesgjeld i borettslag og boligsameier skal tas med i belåningsgraden. En leilighet med lav prisantydning og høy fellesgjeld gir dermed ikke den lave belåningsgraden kjøperen regnet med. Begge deler er behandlet i egenkapital og sikkerhet.

Myte 7: «Kausjonisten skriver bare under»

Mange foreldre tror kausjon er en formalitet: en signatur som hjelper barnet i gang, uten konsekvenser så lenge det går bra.

Loven ser det annerledes. Kausjonisten skal kredittvurderes etter § 5-2, og avslagsplikten gjelder tilsvarende — kausjonisten vurderes altså som om hun selv tok opp lånet. Skal kausjonen omfatte eldre gjeld, skal det i tillegg gjøres en ny kredittvurdering av kredittkunden, og resultatet formidles til kausjonisten før avtalen inngås.

Konsekvensen kommer som en overraskelse på mange: kausjonsansvaret belaster din egen låneevne. Har du kausjonert for en million, er den millionen med når du selv søker om noe. Kausjonist og medlåntaker tar forskjellen mellom de to rollene.

Myte 8: «Får jeg avslag ett sted, får jeg avslag overalt»

Forskriftskravene er like i alle banker. Alt annet er det ikke.

Kreditor har egne policyregler — minstealder, minste inntekt, krav om norsk bankkonto, tak på antall løpende kreditter — og de varierer betydelig. I tillegg har hver bank en fleksibilitetskvote: inntil 10 prosent av verdien av innvilgede boliglån per kvartal kan avvike fra kravene til betjeningsevne, gjeldsgrad, belåningsgrad og avdrag. I Oslo er kvoten 8 prosent, eller inntil 15 millioner kroner per kvartal. For forbrukslån er kvoten 5 prosent.

Bryter avslaget mot en hard forskriftsgrense, er det lite å hente på å prøve videre. Er det derimot en policyregel som stoppet deg, kan neste kreditor godt lande annerledes.

Myte 9: «Sier banken ja, er problemene mine alene»

Dette er myten som koster folk mest penger, fordi den hindrer dem i å bruke en rettighet de har.

Kredittyteren kan bare inngå avtale når det på grunnlag av kredittvurderingen er sannsynlig at kunden har tilstrekkelig kredittevne. Er kreditt likevel gitt i strid med denne avslagsplikten, kan kundens forpliktelser lempes så langt det er rimelig. I vurderingen kan det legges vekt på hvordan resultatet av kredittvurderingen ble formidlet til deg, og på hvordan forklaringsplikten ble oppfylt.

Lemping er ikke automatikk, og den forutsetter at vurderingen faktisk sviktet. Men det er en reell rettighet, og den er lite kjent. Frarådning og avslagsplikt forklarer når den er aktuell.

Myte 10: «Anmerkningen står i fire år uansett»

Fireårsregelen finnes, men den gjelder noe annet enn folk tror. Opplysninger kan som hovedregel ikke brukes lenger enn fire år fra registrering — det er en

Når fordringen er gjort opp, skal registreringen ikke lenger brukes. Anmerkningen slettes altså straks kravet er betalt. Du venter ikke i fire år på noe du kan ordne i denne uken, og det er derfor «gjør opp kravet» står øverst på enhver liste over hva som virker.

Den beslektede påstanden om at du er «svartelistet», er også feil. Det finnes ingen offisiell svarteliste i Norge. Det som finnes, er registrerte opplysninger med frister, varslingsplikter og rettigheter knyttet til seg. Vil du se hvordan en anmerkning oppstår og forsvinner i detalj, går betalingsanmerkning.com grundig gjennom løpet.

Tre myter som hører hjemme et annet sted

Noen av de vanligste påstandene handler ikke om vurderingen, men om tallet byrået setter på deg. Kort fasit på tre av dem:

• «Å sjekke egen kredittscore trekker den ned.» Nei. Å sjekke deg selv påvirker ikke scoren, og antall kredittsjekker inngår ikke som negativ faktor i norske modeller. Myten er importert fra et system som fungerer annerledes enn vårt.
• «Det finnes én norsk kredittscore.» Nei. Hvert kredittopplysningsforetak har sin egen modell og sin egen skala, og tallene kan ikke sammenlignes.
• «Banken ser saldoen på brukskontoen min.» Nei. Norske kredittopplysninger inneholder ikke kontoutskrifter eller kjøpshistorikk.

Alle tre er behandlet i myter om kredittscore.